Vi er gått tom for lagerplass. Besøk gjerne vår datterforretning Saranyas frukt & trikotasje.
Manfred Mann får det ikke til å svinge
(NB! For å lese alle Manfred Mann-innslagene på bloggen min, så søk enten på Manfredmann, eller bla deg nedover innleggene til du treffer dette du leser nå, for da ligger alle de andre fortløpende etter. Singler utgitt før den som omtales her finner du på http://www.vgb.no/10809 .
April 1965:
Maxine Browns innspilling av denne ble bare en middels slager i USA høsten 1964. Ergo bestemte Manfred Mann seg for å redde låten fra glemselen og skrudde sammen sin egen habile versjon. Versene er låtens sterkeste kort, en dempet skalaklatring over brusende orgel, rytmen makert med elgitar-akkorder. Refrenget, som egentlig bare er titelen gjentatt noen ganger, gir ingen payoff, det er trått og kjedelig. Låtens beholdning er versene og de fine detaljene bandet bidrar med her. Vibrafonsoloen er også lekker.
Likevel, Manfred Mann greier ikke å matche Maxine Browns original. Det er en vanskelig låt å få sving på, noe Rod Stewart merket da han prøvde seg i 1973. Manfred-singlen nådde bare 9. plass og raste kjempefort ut av listen.
NB! Ønsker du å lese mer om Manfred Mann må du besøke vår datterforretning, Saranyas frukt & trikotasje (http://www.vgb.no/10809/).
Selvironisk Manfred Mann EP
Juni 1966:
En søt sommertriumf for Manfred Mann. De duellerte med The Rolling Stones og vant. "The One In The Middle" kom ut samtidig med Stones’ "Got LIVE If You Want It!". Manfred knuste Stones både på single-listene (begge EP’ne solgte så bra at de gikk Top 10) og på EP-listen (Stones greide bare to uker på 1.plass, Manfred ni!).
Titelkuttet er en selvironisk presentasjon av bandet, fremført som en medium tempo bluesrocker. I versene presenterer Paul Jones de enkelte medlemmene en for en – og gir seg selv solid pepper:
Mike Hugg plays the drums, yeah
Tom McGuiness plays the diamond bass
But the one in the middle
Sings "Hey diddle diddle"
God, he’s just a pretty face
og:
Manfred Mann plays the organ
Mike Vickers plays guitar
& there’s a geezer called Paul
Who’s so thin & so tall
& sure wants to be a star
Folk elsket det. Poporkestre som tok seg selv så lite høytidelig var ikke daglig kost i 1965.
EP’n inneholder ellers en fantastisk stemningsladet, nedstrippet vesjon av Dylans "With God On Our Side", bare Paul Jones, piano og – etterhvert – trommer. "What Am I To Do" er en Phil Spector-låt med masse krimskrams og storkjeftet refreng, men uten det store grepet. "Watermelon Man" er Manfred Mann i jazz-hjørnet, snedig synkopert komp, Paul Jones i duett med Mike Vickers saksofon. Herbie Hancock skrev denne.
Manfred Mann synger om sex
September 1965:
Bob Dylans egen innspilling av denne, egentlig en demo, ble utgitt på single i Nederland i 1967, men ellers holdt unna almenheten inntil den dukket opp på "The Bootleg Series" i 1991. Manfred Mann hørte selvfølgelig en hit lang vei da han kom over opptaket i 1965. Gruppens versjon beveger seg ikke langt unna Dylans egen. Den er imidlertid fyldigere og orgeldrevet. Mens Dylan var på grensen til lattermild, gjør Paul Jones teksten truende. Mange radiostasjoner kviet seg for å spille den. Refrengets:
But if you gotta go
Well, it’s all right
But if you gotta go, go now
Or else you gotta stay all night
tramper langt over sømmelighetens grenser. Denne jenta rives mellom tvil og begjær, og hun får ikke mye hjelp av sin elskovssyke-kamuflert-som-trette kavaler. Sluttverset etterlater ingen tvil om hva som forestår, og dessuten antydes det at jenta ikke akkurat er den dydigste i klassen:
Now I don’t want to make you give anything you never gave before
It’s just that I’ll be sleepin’ soon; it’ll be too dark for you to find the door
En fabelaktig fengende, morsom og sexy single, glimrende fremført av et Manfred Mann i form. Det var innspillinger som denne som gjorde dem til et av Bob Dylans favorittband.
Manfred Mann: EP til jul
November 1965:
Det kom ingen ny Manfred Mann-single til jul. Istedet leverte de en tungt markedsført EP. Den toppet de engelske EP-listene i syv uker.
Ledekuttet, "There’s No Living Without Your Loving" tyvlånte de fra Gene Pitney. Og som Pitney flørter de med Phil Spectors wall-of-sound. Versene synges dempet, omgivelsene dirrer av forventning, så bærer det rett til topps i et kaskaderefreng oversmurt med jentekor, blåsere og strykere. Sinnsykt kommersielt, og så ulikt Manfred Mann at man sikkert måtte sjekke labelen i 1965.
"Tired Of Trying, Bored With Lying, Scared Of Dying" er signert Paul Jones. En overraskende trad. rock’n'roll-låt i Little Richards gate, hamrende piano, ordentlig hissig elgitar, og en bæljende Jones som til slutt utbryter "what the hell!". Skamme seg.
"Let’s Go Get Stoned" er et manene krigsrop fra jazz- og blues-klubbenes røkfylte lokaler. Rullende blues, fett produsert – og Jones’ oppfordring om å få i seg litt av hvert skygges av en dundrende bassrøst. Gøy.
Sluttlig inneholder EP’n en fantastisk ladet versjon av heksedoktor-bluesen "I Put A Spell On You". Surkle-orgel, en saksofonsolo under fullmånen, og Paul Jones over alt. Elektrisk.
Manfred Mann bryter tausheten med en nr. 1
April 1966:
Det skulle altså gå syv måneder før Manfred Mann fulgte opp "If You Gotta Go, Go Now" med en ny single. Det var veldig lang tid på midten av 60-tallet. Rene selvmordet. Det måtte noe ekstra til for å gjenvinne tapt terreng. Valget falt på "Pretty Flamingo", en låt så innlysende kommersiell at det antagelig måtte en verdenskrig til for å stoppe den (og dem var det ikke så mange av i 1966)
Produksjonen er mye tørrere enn man skulle bli vant med fra gruppens Fontana-periode, selv om instrumenteringen er ganske lik – med fløyten som toneangivende element og orgelet som dens nære følgesvenn. Arrangementet er ikke spesielt dristig, her lar man låten føre. Trommer, bass og elgitar legger fundamentet, tidligere nevnte fløyte og orgel pynter for- og bakgrunnen, tempoet er bedagelig, nærmest vuggende. Paul Jones cruiser gjennom teksten, mot slutten kommer koret inn med sitt sha-la-la. Alt er under kontroll. Alt er flott. Alt for hitlistene.
On our block all of the guys call her flamingo
Cause her hair glows like the sun
And her eyes can light the sky
When she moves she walks so fine like a flamingo
Crimson dress that clings so tight
She’s out of reach and out of sight
En sang og en tekst skapt for sommeren. Manfred Mann strøk rett til topps. Alt var såre vel. Bortsett fra at gruppen var på oppløsningens rand.
Fantastisk Manfred Mann-EP
April 1966:
Utgitt samme dag som "Pretty Flamingo". To av låtene hadde vært sterke nok som singler. Det gjelder det sprø titelkuttet. En liten protestvise om vår monotone hverdag i maskinenes tidsalder. Takten markert med metronomens nøyaktighet av noe som låter som en blanding av urverk og jernverk. Strange. Og fascinerende.
Den andre vinneren er mer konvensjonell: "She Needs Company" renner friskt av sted med sterk støtte fra en blåserrekke. Det er noe Stax over arrangementet, og samtidig er den fordømt kommersiell. Glimrende fremført. Det er forvrig også versjonen av Everly Brothers’ 1960-slager "When Will I Be Loved". De gjør spretten soul av den, fett blåserarrangement, herlig surkleorgel. På kutt 4 tolker de country-balladen "Tennessee Waltz"(!).
En av de siste store EP’ne som ble utgitt på 60-tallet. Den toppet EP-listen i England samtidig som "Pretty Flamingo" toppet single-listen. Manfred Mann rulet.
Trivia: I Norge gjorde Cool Cats en fryktelig versjon av "Machines".
Manfred Mann gjør jazz av 1965
Juni 1966:
Manfred Mann dissekerer fire store hits fra 1965. Yardbirds, Stones, Who og Sonny & Cher i jazzpregede arrangementer. Alle instrumentaler. Man lar seg begeistre av hvordan de kombinerer fremragende musikalske ferdigheter med godt utviklet humor og en liten dash galskap. En party-EP.
Manfred Mann: Stygt pek fra EMI
Juli 1966:
En høyst middelmådig låt og innspilling forkledd som hitsingle. Utgitt fire uker før det nye Manfred Mann (uten Paul Jones) var klar med sin første single for Fontana. Bandet ville selvfølgelig ikke vedkjenne seg dette outtaket.
Den åpner i en slags Righteous Brothers-fasong, avventende komp med en vibratosterk Paul Jones mutters alene i spotlighten. Man forventer gradvis stigning mot orgasme. Men når Jones endelig klatrer forventningsfull opp i refrenget med et "baby! baby!", får han seg litt av en overraskelse. Her venter bare et tamt og tilgjort reisverk, et grusomt antiklimaks, og hele låten tryner. For en slem utgivelse. EMI skulle skamme seg. Men det gjorde de helt sikkert ikke.
Det nye Manfred Mann best
Juli 1966:
Det var briste eller bære, holde pusten og be til Gud. Alle forventet at det nye Manfred Mann kom til å drite seg ut. Det var bare tre igjen av den opprinnelige besetningen. De hadde valgt å erstatte sangeren og frontfiguren Paul Jones med den totalt ukjente Mike d’Abo. På bass hadde de plukket opp en tysker, Klaus Voorman, som ikke var særlig kjent han heller. Dette laget skulle de gå i krigen med. Dette laget skulle følge opp den kolossale nr. 1-slageren "Pretty Flamingo". Ikke rart Manfred tok den tryggeste veien: En Dylan-låt.
"Blonde On Blonde" var ikke utgitt i Europa ennå (det skulle gå ytterligere to uker før den kom), så det var forsåvidt et smart valg. "Just Like A Woman" er et av Dylan-albumets mest fengende innslag. Noe Manfred ikke unnlot å tydeliggjøre gjennom sitt arrangement.
Han skapte et stor og sørgmodig lydrull av jinglende elgitar, stramt klimprende kassegitarer (veldig toneangivende) og fløytende orgel over trommenes sørgetakt. Bruken av ekko tar oppmerksomheten vekk fra d’Abos noe usikre fremføring, han lener seg innover i det omfangsrike kompet og får støtte av et klagekor.
En ordentlig kommersiell og annerledes, om enn ikke alt for bemerkelsesverdig, løsning på denne Dylan låten. Skeptikerne holdt kjeft etter dette.
